80 år på dugnad - sammen er vi Lisleby

I 1946 ba en 17 år gammel jente fotballgutta om lov til å starte håndball på Lisleby. 80 år senere står håndballen fortsatt sterkt, og det er mye takket være innsatsen fra hundrevis av ildsjeler og frivillige. 

Se også: 80 år med håndballhistorie oppsummert

På 1940-tallet begynte håndballsporten for alvor å bli populær i Norge. Klubber som Stjernen, Gressvik, Kråkerøy og Skogstrand hadde startet opp med håndballgrupper, og en venninnegjeng syntes det var på tide at Lisleby gjorde det samme. Sammen med vennene sine troppet 17-åringen Alfhild Baadsvig opp på et styremøte i klubben, og la fram sin sak. 

Roy Frantzen, som har skrevet historien om Lisleby, forklarer hvor krevende det må ha vært å gå inn i det styrerommet.

– Jentene var skikkelig nervøse. Ingen av dem turde å gå opp først, men til slutt tok Alfhild mot til seg, og gikk opp og banka på døra. Og forslaget gikk ikke gjennom med en gang. Hun snakket med flere ledere i klubben for å få håndballen godkjent, forteller han.

Året var 1946, og Lisleby var allerede en tradisjonsrik og stolt fotballklubb.

– Hun møtte jo opp i et svært mannsdominert rom. Og det var fotballen som var viktig for dem. Jentene måtte love at de ikke skulle starte med guttelag, slik at ikke fotballen mistet noen spillere til den nye idretten, forteller Baadsvigs datter, Toril Bunes.

Bildet: Styremøtet ble holdt i "paviljongen" som er det røde bygget midt på kortsiden av den gamle stadion på Lisleby (gjengitt fra "Vårs fra Lisleby" med tillatelse fra Roy Frantzen)

Alfhild, nå kjent som hele Lisleby-håndballens mor, må ha hatt gode forhandlingsevner. Det tok uker og måneder, men på generalforsamlingen 12. desember 1946 var håndballgruppa i Lisleby fotballklubb et faktum. Med vedtak om at håndball var for kvinner, og kun kvinner. 

Bildene viser Alfhild Baadsvig sammen med laget på 70-tallet. Gjengitt med tillatelse fra familien

Klubben er til for nærmiljøet

Jeg møter Toril Bunes sammen med Wenche Pettersen en kveld i oktober for å høre om hvordan det hele startet. Wenche spilte håndball i klubben på 70-tallet, og er en dame de fleste i området kjenner godt. Hun har flere tiår med verv på både fotball- og håndballsiden bak seg, og er også klubbens første kvinnelige styreleder. Hun er æresmedlem, men vil helst ikke snakke om seg selv.

– Det er klubben, og hva den er for nærmiljøet som betyr noe. Ikke enkeltpersonene, sier hun bestemt.

Men de to forteller med glede om håndballen på Lisleby. Og om hvor annerledes idrett det var i starten, da det ikke var lov til å kontre eller takle hverandre og kampene ble avgjort med få mål. 

– Ja, det var helt annerledes. Mye mildere, og med andre regler. Sporten har utviklet seg enormt på disse årene. 

I starten var håndball en utendørsidrett, med baner på gress og grus. Og selv om det var populært, var det få steder å spille. Jentene ble kjørt til kamp på lasteplanet til en lastebil, forteller Bunes.                                                                                         

– Når det regnet, trakk de den presenning over seg. Og moren min fortalte at den ene kampen måtte avsluttes fordi det ble mørkt før de var ferdige. Dommeren avgjorde da at det ble seier til Lisleby, ler hun.

Spillerne på 40-tallet hadde lite som ligner dagens utstyr eller fasiliteter. Garderobene lå under den gamle tribunen mot Lisleby Alle, og den råtnet bort bit for bit. Da den ble revet i 1955, sto det igjen et lite omkledningsrom som klubbens jubileumsberetning beskriver som «rått, kaldt og trekkfullt». Det var ikke et sted som fristet å trene, og i noen år lå håndballen nede.

Men spillerne ga seg ikke. Femten av dem skrev til klubben og ba om å få starte igjen etter fire år. Og både Alfhild og søsteren hennes var med på å dra det i gang det hele på nytt.

– Vi hang der hele tiden

Flere tiår med sport og moro, alvor og lek fulgte. Klubben fortsatte sterkt, og har hatt stjerner som Kari Mette Johansen, Anette Hovin Johansen og Christin Magnussen. Damelaget har spilt i landets øverste serie to ganger, og sammen med Torp var Lisleby med på å starte satsingen som ble til dagens FBK.

Men når Wenche og Toril snakker om håndballen, er det ikke kamper, resultater eller tabeller de husker. Mange av de beste minnene er fra trening, cuper og turer. Og det handler om vennskapet, miljøet og alle timene på sentralidrettsanlegget. 

For også da disse damene begynte med håndball, lå treningsbanen utendørs. Først på gress og senere på asfalt. Fotballgutta og håndballjentene delte det samme området, og garderobene for både fotball og håndball var i klubbhuset.

– Vi hang der hele tiden. Vi var gode venner, og vi var et tett miljø med samme interesse. Det er de minnene man sitter igjen med, sier Wenche.

Grunnlegger Alfhild fortsatte å spille håndball til hun var over 50 år, og da hadde også datteren blitt spiller på laget. I dag har fire generasjoner i slekta spilt håndball i Lisleby.

– Det er verdier som går i arv, sier Toril, mens Wenche nikker. Hennes barnabarn har også spilt håndball i Lisleby. Begge damene er del av familier med Lisleby FK i sjela. 

Og det er breddeidretten de snakker mest om. Klubben har jobbet beinhardt siden starten for å ha lag i hver årsklasse, slik at alle har et tilbud.

– Bredden er viktigst. Det er få enere her i verden, de fleste som spiller håndball skal først og fremst mestre sammen, sier Wenche.

Klubbens egen storstue

Etterhvert flyttet håndballen innendørs, og en ny kamp begynte. Lisleby måtte konkurrere om treningstimer i hele kommunen. Selv da damelaget spilte i landets øverste serie på 70-tallet, hadde de kun treningstid i nyåpnede Kongstenhallen en dag i uka. 

– Alle som spilte håndball på den tiden måtte komme seg rundt til alle haller i byen, forteller Wenche. 

Drømmen om egen hall kom tidlig. Men sånt tar tid, og det så lenge ut som det skulle bli med drømmen. Iherdig innsats fra en mengde ildsjeler ga likevel resultater. Da Lislebyhallen endelig sto ferdig, nær 40 år (!) etter de første planene, var gleden derfor stor.

Og Alfhild var tilstede. 

– Jeg husker vi dro ned til åpningen sammen. Mamma var så inderlig glad. Endelig hadde Lisleby en egen hall, forteller Toril rørt. 

For Lislebyhallen ga håndballen et hjem, en storstue som spillerne og alle medlemmene i klubben fortsatt er stolte over å invitere til.

Endelig egen hall: Fra åpningen av Lislebyhallen, gjengitt med tillatelse fra Roy Frantzen

– Da hallen åpnet var vi enormt glade. Det er det aller beste minnet fra håndballen for min del. Vi hadde kjempet i årevis, sier Wenche. Samtidig kommer jubelen med en liten bismak. – Vi jublet den gangen, men det viser seg jo at vi fortsatt må kjempe for treningstid til lagene.

Ta vare på allsidigheten

Håndballen har utviklet seg i løpet av disse 80 årene. Den har blitt en mye tøffere fysisk sport, og den har flyttet innendørs. Og barna begynner tidligere. Før begynte de fleste rundt tiårsalderen. Nå er de yngste håndballspillerne fem år gamle. 

– Barna begynner med spesialisering veldig tidlig. Før var det mer at man “holdt på med idrett”. Jeg brenner for at barneidretten skal være allsidig, og da er det viktig med flere idretter, sier Wenche.

Barna har også flere tilbud enn før, og det gjør rekrutteringen vanskeligere. Wenche har en tanke hun vet ikke alle liker.

– Her i området er det 15 klubber innenfor et par mils omkrets. Da slåss man om de samme spillerne, trenerne og lederne. Det er kanskje litt som å banne i kirka, men jeg tror det er en idé å slå sammen flere klubber..

Tanken er ikke ny. Tidlig på 90-tallet forhandlet Lisleby med Fredrikstad Håndballklubb og Østssiden om å slå seg sammen. Men det ble med diskusjonen.

Det er dem vi skal feire - de er en gave til samfunnet

Når Wenche skal si hva 80-årsjubileet egentlig handler om, er det ikke opprykk eller kretsmesterskap hun trekker fram.

– Klubben hadde ikke blitt 80 år uten frivillighet. Og uten de frivillige hadde mange ikke kunnet være med. Det er de frivillige som gir barn og unge et trygt sted å gå til, et sted som gir dem mestring og verdier fra idretten.

For det er kanskje lett å se for seg treneren på benken. Men en håndballklubb er også en liten bedrift med budsjett, søknader og frister. Noen må føre regnskap og holde orden på politiattester. Noen må søke halltid, melde på lag og skaffe dommere. Pengene kommer ikke av seg selv. Kiosken i Lislebyhallen må bemannes hver eneste dag. Loddsalg skal organiseres, sponsorer og stiftelser skal overbevises.

Lagledere og foreldre kaller inn til kamp, ordner kjøring og sørger for at alle får være med på turen. Noen ringer en spiller som har blitt borte fra treningene, minner på frister, melder på arrangementer og forklarer regler. 

For mange barn på Lisleby er det nettopp en slik voksen som avgjør om de fortsetter med idretten. 

Det meste av dette skjer etter arbeidstid, med Spond åpen på en telefon eller laptop og en kaffekopp ved siden av. De mange små tingene som må til, men som først synes når de ikke blir gjort. 

Det har vært hundrevis av dem siden 1946; Folk som har gitt av fritida si hver eneste uke, i årevis. Rammene har endret seg de siste 80 årene, men viljen til å stille opp er den samme driveren.

– Det er lett å glemme. Noen tar det for gitt. Men de gir en enorm gave til samfunnet. Det er dem vi skal feire når vi feirer 80 år med Lisleby håndball, sier Wenche.

17 år gamle Alfhild fikk klubben til å satse på håndball i 1946, men nye folk har tatt stafettpinnen videre hver eneste sesong siden den gang. Tusen takk til dere alle!

Torsdag 12. november kl. 18.00 inviterer Lisleby Håndball alle som har gjort frivillig innsats for klubben til gløgg og fellesbilde i Lislebyhallen. 15. desember blir det jubileumsfest og Nissecup i Lislebyhallen. 

Det aller første laget for Lisleby håndball i 1946: Draktene sydde de selv, med gule bluser og grønne shorts. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Toril Bunes og Roy Frantzen (Vårs fra Lisleby)

Vil du begynne å spille håndball? Da er det bare å møte opp - lese mer her: Sånn blir du en av oss på Lisleby håndball